Vanilje. Vanilje-triatlon. Du vet, de løpene hvor man svømmer i en innsjø, etterfulgt av en mer eller mindre kupert sykkeletappe og løp langs en asfaltvei? Det er gøy hver gang. Og selv om hvert arrangement har sin særegenhet, er de relativt like. Og det er jo bra. Litt forutsigbarhet gjør at vi kan forberede oss. Hvordan opplevde vi dermed Trollveggen tri?
Trollveggen tri er en slags Ben & Jerry’s smaksvariant blant løpene som arrangeres i Norge. Et “fløteiskrem-med-lyse-brownies-og-salt-karamell”-løp. Hvor fløteiskremen er svømmingen i en krystallklar vestlandsfjord, browniene er en sykkeletappe som både gir deg en tur til fremsiden av Trollveggen og en magisk klatretur opp spektakulære Trollstigen. Karamellen, saltet sådan, er løpedelen opp baksiden av det ville, vakre og brutale fjellet til Stabbeskaret. At løpet holdes intimt med bare 200 deltakere i en smilende og engasjert by, organisert av en fullt dedikert familie, gjør desserten fullkommen.
Med så mange lovord, er det nesten ikke plass til mer søtsaker – men at vi fikk knallvær etter 6 år med det motsatte, da blir opplevelsen … mektig.
La oss ta konklusjonen med en gang; Trollveggen Triatlon er noe spesielt. Noe annerledes. Ikke meld deg på denne konkurransen for å teste formen på en mellomting mellom sprint og olympisk. Gjør det for naturopplevelsen, for muligheten til å sykle Trollstigen, for å oppleve engasjementet i Åndalsnes, for den intime atmosfæren og generellt for å delta i et meget godt arrangert løp.
Svømmingen
Svømmingen foregår ved kaien i Åndalsnes. Det er en smart løype på ca 1200m hvor man svømmer 2 ganger i en runde hvor store deler er langs en kai hvor det står folk og heier. Når var det sist du ble heiet på – midt i svømmeløypa? Det er en trang start rundt en flytebrygge som kan bli hektisk, men det løser seg greit opp etter første runding. Årets løp gikk etter flere dager med godvær på vestlandet og fjorden hadde varmet seg opp til meget komfortable 19 grader og saltvannet var flatt og krystallklart.
Pål: La meg i første rekke litt til venstre med forhåpninger om en bedre start enn tidligere. Rundet flytebrygga blant de 10-15 første men ble såpass kraftig nedsvømt bakfra ved runding av flytebrygga at jeg måtte dra meg ut til siden for å bevare roen. Mistet mange plasseringer der og dette er noe jeg må øve mer på. Resten gikk veldig fint og hentet igjen mange når jeg fant rytmen. Var nr. 22 opp av vannet med tiden 23:13 og er fornøyd med det.
Bengt Ove: Startet i fremre del av startfeltet og svømte det jeg var kar om den første biten. Kriga bra rundt flytebrygga hvor det var trangere om plassen og lå ganske langt frem i feltet ved passering første bøye. Merket da at starten hadde tatt litt på og la meg klokelig litt ut av ”E6” for å få kreftene tilbake og unngå de værste ”basketakene”. Kjørte deretter mitt eget tempo resten av svømmingen. Det var til tider litt trangt rundt bøyene, men det er som det skal være. Ellers var det mye liv og heiing fra tilskuere som fulgte med hele tiden. Vannet var godt og varmt, som er mot normalt i følge historikken som forespeilet en vanntemperatur på runt 13-14 grader.
Syklingen
Syklingen går fra torget i Åndalsnes sentrum, opp E136 mot fremsiden av Trollveggen. Når man kommer dit, snur man og sykler inn på veien mot Trollstigen. Hovedutfordringen er naturligvis klatringen i Trollstigen. Frem til Trollstigen er det relativt greit med ca. 25km med medium kupert terreng med god astfalt. Man skal være ganske konsentrert om å ikke la seg imponere av Romsdalens stupbratte fjellvegger der man sykler på en vei som slynger seg oppover i dalen hvor naturen tydelig sier i fra om hvem som er sjef. Karbonramme eller ei, du èr liten ved siden av en 1000m høy fjellvegg.
Selve Trollstigen er ca. 9km lang med totalt 750 høyemeter. Og selv før man kommer til hårnålene som veien er mest kjent for, får man godt bruk for det laveste giret man har. Før man har jobbet seg gjennom 11 hårnåler til toppen, har man rukket å smake litt blod og bli litt bedre kjent med seg selv. Men enda viktigere, man blir heiet på av folk i løypa som om man var en superhelt, nyter utsikten, bekrefter egen høydeskrekk, passerer en bro, blir dusjet av en foss og blir forundret over de som kjører Trollstigen med campingvogn! Når veien endelig flater ut er man på T2.
Pål: Som fersk syklist var hovedmålet for denne konkurransen å klare sykkeldelen med relativ stil. For meg betød det å sykle greit nok på den flate delen men også å klare Trollstigen uten stopp. Selve Trollstigen var tøff. Laveste giret mesteparten av stigningen. Jeg ble motivert til å holde en viss kadens siden jeg gjentatte ganger forestilte meg hva det ville bety å gå tom, miste farten i 10% stigning, for så å miste balansen … ved siden av den 50cm høye betongkanten, som var mellom meg og noen hundre meters fall. Siste kilometer var den lengste jeg har opplevd, men jeg lever. Splittid på 1:24 på totalt 34km. Som forventet ramlet jeg ned til 49. plass med den 59. beste sykkeltiden. Jeg er fornøyd med å nå hovedmålet og jeg vet at jeg ikke hadde noe mer å gi på sykkelen.
Bengt Ove: Spenningen var stor og det kriblet i magen da vi dagen før kjørte opp Trollstigen med bil og filmet. Dette var det vi hadde trenet for og sett frem i mot hele våren. Å stå ved ved bunnen av Trollstigen og se veien slynge seg oppover uten å stoppe før langt langt der opp gjorde et sterkt inntrykk. Nå er vi her!
Syklingen frem til Trollstigen er som en hvilken som helst triathlon sykkelløype. Noen lange sletter hvor man finner sitt eget tempo og sykler ivei. Men jo nærmere Trollstigen man kom jo mer merket man at det bygde seg opp en forventning, spenning og litt engstelse for hva som ventet der fremme. Da den første stigningen startet merket jeg at jeg trivdes best med å tråkke på de 2 laveste girene. Og litt opp i bakken skulle jeg ønske jeg hadde et par lavere gir, for noen av stigningene var virkelig bratte. Så var det bare å sitte å jobbe, og jobbe og jobbe uten spesielt stor fart. Men slik var det for alle. Det var ikke mange jeg syklet forbi og det var ikke mange som syklet forbi meg heller. Bare en lang rekke med syklister jevnt fordelt oppover. Underveis klarte jeg å nyte omgivelsene og den unike flotte naturen selv om beina og hodet var i overlevelsesmodus. Den første terskelen og motivasjonsfaktoren kom ved passering over brua over fossefallet litt over halvveis i Trollstigen. Da har man syklet lang opp i fjellet og man kan se ned på dem som så vidt har begynt å entre fjellet. Det gav en stor tilfredstillesle og gav nytt pågangsmot mot toppen. Så var det bare å jobbe på videre. Å endelig komme opp på platået til T2 gav en enorm mesteringsfølese.
“Løpingen”
Merk at løpingen skrives i gåsøyne. Løypen går nemlig i fjellet, på stein og ur, og snø, og mere stein og ur – og det er bratt. Nye 750 høydemeter skal bestiges før man er i mål. Løypen er på ca 5.7km og av disse vil jeg tippe man faktisk kan løpe ca 500 meter. Man ender så opp på Stabbeskaret som er litt øst for baksiden av Trollveggen og målgang er noen få meter unna en stupbratt fjellvegg med utsikt ned på veien hvorpå man nylig gjorde vending med sykkel. Igjen får man oppleve fantastisk natur og majestetiske fjell som er såpass vanskelige å beskrive i tekst eller bilde at det eneste som duger er å oppleve de selv.
Pål: Det er vanskelig å bortforklare det grusomme løpet mitt. Jeg kom meg opp på 1:26. Jeg hadde mer å gå på, men her var det en god blanding av sviktende motivasjon og mental veggkrasj som førte til det dårlige resultatet. 3 konkurranser på 3 uker, litt tøff uke før løpet, lite trening på å gå i fjellet, oppnådd sykkelmål osv. Alt kan trolig forklare hva som skjedde. Men det var meg og det var fjellet. Fjellet vant denne gangen. På veien opp gikk stekende sol over til grovt regn og piskende hagl akkompagnert med torden som jallet ned i dalen. Været matchet på den måten min mentale tilstand. Og når jeg endelig kom i mål, da skinte solen igjen!
Bengt Ove: Løpedelen hadde jeg sett på som en sjarmøretappe i forhold til syklingen. Så både motivasjonen og lettelsen over at det værste var unnagjort var derfor stor da jeg gikk igang med løpingen. Det varte ikke så veldig lenge. Etter svømming og sykling lå jeg greit an, sånn litt bedre enn midt i feltet, og hadde flere konkurenter bak meg. Sånn skulle det ikke bli videre opp fjellet. Mesteparten av løypa var gange i jevnt tempo og i noen deler av løypa måtte man også bruke hendene til hjelp for å komme opp. Den raske gangen stoppet ganske raskt for min del etter kun et par hundre meter. Jeg bommet totalt på planleggingen her. Arrangørene hadde fortalt oss at man skulle drikke opp flasken sin og etterfylle i bekker på vei opp fjellet, noe jeg ikke gjorde. Etter 1 km hadde jeg krampe i begge leggene og klarte nesten ikke gå. I tillegg slo været om til hagl, regn og torden. Selv om løpedelen ikke var lenger enn 5,7 km var dette 4,7 km med kjemping og klatring mot toppen. For å gi meg var det ikke snakk om. Jeg hadde også en interressant og merkelig aha-opplevelese på vei oppover. Da jeg hadde stoppet helt opp og lot folk passere meg var det en som spurte om jeg hadde fått i meg nok væske. Jeg begynte å smådrikke og med en gang jeg satte tuten på flasken mot munnen forsvant krampen i beina, Så ruslet jeg oppover og drakk hele tiden. På det tidspunktet vannet var tomt smalt krampen til igjen. Da det ikke var flere bekker igjen var det bare å ta tiden til hjelp og la folk gå fordi. Jeg kom til toppen og fikk Pepsi og bolle etter å ha brukt 1:27 på 5,7 km. Jeg var da ikke dødssliten, (Som man burde være), men oppgitt grunnet beina. Men godt var det å komme opp uansett. Endte på 135 plass av totalt av 194 som fullførte etter å ha sett minst 50 små og store passere meg i løpedelen.
Post-race
Pål:
Siden konklusjonen allerede er skrevet, bruker vi anledningen til å takke arrangør og de frivillige for at de ga oss denne opplevelsen. Vi trenger nok noen uker før vi bestemmer oss for om vi ønsker å ta hevn på fjellet og bli med neste år igjen. Men vi vil i alle fall sterkt anbefale denne opplevelsen til andre triatleter!
Bengt Ove:
Dette var en unik natur- og en ”bli kjent med det sjølv”-opplevelse. Turen ned fra Stabbeskaret tok omtrent like lang tid som turen opp. Men den føltes hundre ganger bedre. Man møtte på folk som var på vei oppover og heiet på dem med en lettelse av at målet var nådd for en selv. Og syklingen ned Trollstigen mot Åndalsnes var like ”DEILIG”. Jeg vil på det sterkeste anbefale dette arangementet til triahleter som ønsker en litt annerledes konkuranse enn de de vanligvis stiller opp i. Til slutt kommer spørsmålet: Ønsker jeg å kommer jeg tilbake hit igjen? Etter en tid i tenkeboksen… Helt klart, men bedre forberedt
